Reiseskildring fra klubbtur til Kalymnos

Tone, Erling, Sissel, Ingunn, Sigrunn, Birgit, Kristin, Ingrid, Carl Anders, Sverre, Thore, Ingunn T, Lars, Anne Kari og Marianne – og Åse, littegran. 15-16 av klubbens medlemmer hadde i høstferien en fantastisk tur til Kalymnos.

For mange var dette tur nr. 2 og det blir nok ikke den siste. Marianne gir sin skildring av den fine, lette flertaulengdersruta 3stripes (5c+) som skulle avsluttes med spektakulær rappell 80 meter fritthengende over Grande Grotta i solnedgang:



Hundremetersfjellet, hundremetersrappellen, og Tigergutt som alltid finner veien hjem

Anne Kari og Marianne visste ikke helt hvordan de var havnet i dette uføret. 3 Stripes var for så vidt en lett flertaulengder. De burde ha klart å nå toppen tidligere, og med god margin. Likevel satt de der nå, i mørket, med litt vel mye blest og nesten tomme vannkanner, en slapp loffskive på deling og ikke helt snøring på hvordan de burde komme seg ned igjen.

De hadde prøvd å rappe seg ned gjennom kratt og stein og en svak sti til rappellfestet med den fantastiske rappellen. Men da det ble enda mørkere var det vanskelig å vite om jernpålene markerte stien eller at det nå snart kom en veldig rask vei ned.

Marianne syntes det var litt underlig at ingen velkomstkomite sto klar for å heie på dem da de uttoppet. Et lite skolekorps kanskje, eller noen drillpiker. De kunne jo lett ha geleidet dem ned til rappelltauet. Anne Kari syntes hun hørte høy musikk nede ved vannet, og tenkte at kanskje de feiret dem der nede. Det var Marianne skjønt enig i.

Geitene klinget beroligende i nærheten, og jentene tenkte at det ikke kunne skade å finne en bedre sti, en som fortrinnsvis gikk nedover, i mørket. Marianne hadde fått seg ei halv skive loff og følte seg i grunnen litt oppesen, ja faktisk veldig trygg og glad. Anne Kari koste seg litt i skjul, da hun egentlig hadde savnet litt spenning for tiden. Det hersket også en ganske bred enighet om at det var godt man ikke trengte å ta vare på flere der oppe på fjellet. Tenk om man måtte tenke på andre som var redde, eller som begynte å klage på beslutningene deres, eller blei sinna når en gjorde det ene og ikke det andre. Nei det hadde ikke vært noe greit.

Stemningen steg mens jentene begynte å dale. De fant en grei sti som gikk ned i ei lun kløft med fin sandbunn. De var faktisk forlokkende å legge seg til der for natten hvis de til slutt ikke skulle finne veien videre. Og på ett punkt viste det seg at det ble litt vanskelig å velge mellom et tett kratt, et stup og en ny fjelltopp. Omtrent samtidig fikk jentene høre rykter om at Lars som visstnok var lommekjent i området var på vei for geleide dem hjem. Med hodelykt. Du verden!

Jentene satte seg til og sammenlignet tornene de hadde fått underveis i hundremeterskrattet. Anne Kari vant med god margin. (Det ryktes at hun driver å napper dem ut ennå.) Så diskuterte de litt igjen om de skulle ha snudd tidligere. Egentlig skulle de kanskje ha snudd helt ved innsteget av ruta mente Marianne. Det er noe man kan ta lærdom av i livet som sådan. Men nå var de der de var, og kunne ikke gjøre så mye mer med det.

Da den kraftige lykten til Lars (han er en generelt velutstyrt mann) lyste cirka hundre meter bortetter langs fjellryggen, ble stemningen plutselig veldig høy, ja faktisk euforisk. Jentene kunne si med hånden på hjertet at de aldri hadde vært så glade for å se Lars som fikk et par særdeles innpåslitne klemmer. Så var det som å gå med en lokal geitebonde på en uforglemmelig fin måneskinnstur ned fjellet, langs innsteget hvor Anne Kari kranglet med en hveps, og forbi grotten og nedover til mopedene. Og DER var det en kjempehyggelig velkomstkomite som jublet og var glade for at både jentene og Lars var tilbake fra hundremetersfjellet til sivilisasjonen.

Klokka var ikke mer en snart midnatt og kona til Lars, Ingunn, spurte om jentene ble med på Wings of Life (11 taulengder, 6a) på Telendos dagen etterpå. JA, sa jentene i kor, følte seg nesten belønnet for å ha gått seg bort, og gikk og la seg.

Lars er en helt. Vi liker Lars.

«Da er det noe annet med tigergutter,» hvisker Tigergutt til Ru. «Tigergutter går seg aldri vill.»

«Hvorfor gjør de ikke det, Tigergutt?» spurte Ru.

«De bare gjør det ikke,» forklarte Tigergutt. «Det er sånn det er.» […]

«Jeg må ut og finne dem», forklarte Tigergutt til Ru.

* A.A. Milne Tigergutt blir bumpefri